Solskinnsbloggen, en blogg fra et positivt menneske.


Campinglivets gleder
juli 3, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

Det slår ikke feil..slik er det hvert eneste år vi kommer hit på denne campingplassen. Når vi har klanglet opp vårt fortelt, så kan vi sitte å humre og le over andre «figurer» på denne campingen. Når en familie kommer sigende inn på campingen sent på kvelden, så er det et tegn på at de har kjørt lenge. Når da bilen endelig stopper, så kommer Frua først ut. Vinduene i baksetet helt helt dugget igjen av skravlingen til ungene bak. Vel, Frua hun har som oppgave å dirigere vogna inn rett. Hun kaver med armer og bein. Så kommer gubben irritert ut. Det er han som ikke kan rygge denne 8 meters lange vogna, men frua for skylda for dårlig dirigering. MEN etter mye styr, så kommer vogna på plass. Og ut av bilen ramler en flokk unger. Den ene mer giret enn den andre. Du vet, de har jo blitt foret på sukker hele veien slik at de skulle holde seg rolig i bilen.
I dag hørte og så jeg for første gang at sukkerunger ikka bare kan frese og hoppe 14 ganger opp og tar en dobbel snurr mens de er i lufta. Neida, ei jente som kom ræsende ut av bilen med en diger sjokolade i den ene handa og en såpeboblepistol i den andre, kvitret som en fugl. Hun var helt i fistel. Faren hennes fikk ikke kontakt. Da vi gikk inn vogna klokken 23.00 sprang hun fremdeles rundt og kvitret.

Så skal disse søte små sukkerbarna ut på sykkeltur, klokken 24.00 på natta. Det går skjelden bra. De kommer aldri langt før kollisjon er et faktum. Før kollisjonen så rekker Far i huset å sette seg ned med en pils kjøpt i Sverige Men han rekker aldri å drikke den opp. For hans kvitrende datter tar som regel helt av og må roes kraftig ned før hun knuser all glass som er på området.

Frua går rundt og mener bestemt at forteltet må opp, og det kvikt. Da har vi det gøy da. For de som kommer med helt nye vogner, er gjerne de som er mest uerfarne. Fortelt har de vel aldri satt opp. Men de mener selv at de kan det, når vi hører at frua antyder at de kanskje skal be om assistanse. Nei, her skal mannen selv sette opp. Han kan!, sier han. Etter maaange timer, og masse krangling er teltet faktisk oppe. Vi har jo hatt en faktastisk underholdning.

Det er faktisk mange orginaler også. Du har de med flonke nye vogner, og du har de mer roligere med litt eldre varianter. Men så har du familier som slår leir på campingen. Ja jeg sier slår leir. For det er det de gjør. De setter opp felttelt, og har feltsenger, og på kveldene gleder de hele campingannlegget med sin glade allsang. Blide er de, det står ikke på det. Og de kjenner alle på campingen. I allefall virker det slik. De ser ut som de har stoppet opp i 1970 ellerno.

Jaja. Måtte bare sende en liten tilstandsrapport. Det må sies til nyvogneiers forsvar, at det også er mange erfarne caravanfolk som kjøper seg nye vogner da. 🙂 Og mange er som vi, de kjøper en brukt som de kan «herje» med til ungene er større, og de vet mer hvilken vogn de vil legge penger i.

Advertisements


Campinglivets gleder
juli 3, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

Det slår ikke feil..slik er det hvert eneste år vi kommer hit på denne campingplassen. Når vi har klanglet opp vårt fortelt, så kan vi sitte å humre og le over andre «figurer» på denne campingen. Når en familie kommer sigende inn på campingen sent på kvelden, så er det et tegn på at de har kjørt lenge. Når da bilen endelig stopper, så kommer Frua først ut. Vinduene i baksetet helt helt dugget igjen av skravlingen til ungene bak. Vel, Frua hun har som oppgave å dirigere vogna inn rett. Hun kaver med armer og bein. Så kommer gubben irritert ut. Det er han som ikke kan rygge denne 8 meters lange vogna, men frua for skylda for dårlig dirigering. MEN etter mye styr, så kommer vogna på plass. Og ut av bilen ramler en flokk unger. Den ene mer giret enn den andre. Du vet, de har jo blitt foret på sukker hele veien slik at de skulle holde seg rolig i bilen.
I dag hørte og så jeg for første gang at sukkerunger ikka bare kan frese og hoppe 14 ganger opp og tar en dobbel snurr mens de er i lufta. Neida, ei jente som kom ræsende ut av bilen med en diger sjokolade i den ene handa og en såpeboblepistol i den andre, kvitret som en fugl. Hun var helt i fistel. Faren hennes fikk ikke kontakt. Da vi gikk inn vogna klokken 23.00 sprang hun fremdeles rundt og kvitret.

Så skal disse søte små sukkerbarna ut på sykkeltur, klokken 24.00 på natta. Det går skjelden bra. De kommer aldri langt før kollisjon er et faktum. Før kollisjonen så rekker Far i huset å sette seg ned med en pils kjøpt i Sverige Men han rekker aldri å drikke den opp. For hans kvitrende datter tar som regel helt av og må roes kraftig ned før hun knuser all glass som er på området.

Frua går rundt og mener bestemt at forteltet må opp, og det kvikt. Da har vi det gøy da. For de som kommer med helt nye vogner, er gjerne de som er mest uerfarne. Fortelt har de vel aldri satt opp. Men de mener selv at de kan det, når vi hører at frua antyder at de kanskje skal be om assistanse. Nei, her skal mannen selv sette opp. Han kan!, sier han. Etter maaange timer, og masse krangling er teltet faktisk oppe. Vi har jo hatt en faktastisk underholdning.

Det er faktisk mange orginaler også. Du har de med flonke nye vogner, og du har de mer roligere med litt eldre varianter. Men så har du familier som slår leir på campingen. Ja jeg sier slår leir. For det er det de gjør. De setter opp felttelt, og har feltsenger, og på kveldene gleder de hele campingannlegget med sin glade allsang. Blide er de, det står ikke på det. Og de kjenner alle på campingen. I allefall virker det slik. De ser ut som de har stoppet opp i 1970 ellerno.

Jaja. Måtte bare sende en liten tilstandsrapport. Det må sies til nyvogneiers forsvar, at det også er mange erfarne caravanfolk som kjøper seg nye vogner da. 🙂 Og mange er som vi, de kjøper en brukt som de kan «herje» med til ungene er større, og de vet mer hvilken vogn de vil legge penger i.



Nanny
juni 28, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

Siden Gubben i dag er på sin ukentlige «guttehobbygreie» har jeg i kveld igjen fått den store ære av å ha tvèn helt for meg selv. Så etter å ha badet og lest for Emligutt, benket jeg meg ned foran tv skjermen. Jeg hadde egentlig ingen peiling på hva som skulle gå, men da jeg kom meg til rette i stolen så jeg at programmet Smådjevlene hvor en Nanny går inn å hjelper til i en «kaosfamilie» der barna eller foreldrene for den saks skyld er helt ut av kontroll. Det som er poenget i episodene, er at denne Nanny skal veilede foreldrene og vise dem hvordan de selv kan oppdra barna på best mulig måte. Det jeg legger mest merke til er at det er stor forskjell på hvordan foreldrene takler dette.

I en tidligere episode var det en far som var politimann. Han hadde en slags kadaverdisiplin på barna sine. Jeg tror aldri jeg hørte at mannen snakket med normal stemme til ungene. Ungene var veldig aggresive. Det må jo sies at unger kan være aggresive og frustrerte uten at foreldrene har den oppførselen. Da Nanny skulle fortelle denne politimannfaren at han kanskje brukte stemmen sin litt feil på barna, så slo han ut med piggene med en gang. Han nærmest brølte til Nanny at en slik oppførsel fant han seg ikke i, i hans eget hjem!!?? Det var i det hele tatt veldig vanskelig med et samarbeid.

Til motsetning skjedde det noe helt annet i programmet i dag. Dette var også foreldre som brølte til ungene. De hadde en datter på rundt 10 år som hele tiden opponerte. Jeg la merke til at foreldrene virket slitne og lei. De hadde tydelig strevet lenge med barnet sitt. De maste mye, og datteren virket frustrert, og hun opponerte ekstra når foreldrene ble for utålmodige. Jeg skjønner både foreldre og barnet veldig godt. Det kan ikke være greit for foreldrene som går slik dag ut og dag inn, og det kan ikke være enkelt for barnet heller.

Det som var så godt å se, noe som jeg selv tok notis av, var at da foreldrene fikk veiledning om hvordan de kunne gjøre ting, så var de oppriktig glade. De ville så gjerne gjøre alt for datteren sin. En av tingene de skulle gjøre, var å gjøre en aktivitet sammen med datteren hver dag. Jeg tror nok egentlig at de begge gjorde det, og de kunne nok blitt rimelig irritert på Nanny. Men de gikk i gang med liv og lyst. Og Mammaen var oppriktig glad og overrasket over hvor gøy det var å være sammen med ungen sin.

Jeg ble sittende igjen med disse tankene:
Det er ikke korrekt at jeg skal kritisere andre for deres måte å oppdra sine på, og det er heller ikke rett at de skal kritisere min måte. Men jeg tror likevel det er sunt at man av og til stopper opp, og tenker gjennom dagen. Gjør man ting av gammel vane som ikke fungerer? Gjør man ting som tapper en for energi, og gjør en enda mer sliten? Har man kommet inn i en vond sirkel hvor man rett og slett ikke hva man skal gjøre?

Jeg tror ikke man nødvendigvis trenger en Nanni eller en ekspert for å veilede. Jeg tror at man kan veilede seg selv ved å søke informasjon, tenke seg litt om. Noen ganger har jeg inntrykk av at det er svært små ting som skal til. Bare at man gjør en ting annerledes kan være nok til at man kommer seg ut av et mønster som ikke er godt for noen. Det har jeg selv erfart som er fostermor. Mange foreldre sliter, fordi de mener at de skal greie alt alene. De burde kunne alt og vite alt når de blir foreldre. Noen er helt motsatt, og mener de ikke kan noen ting som helst, og kan aldri stole på seg selv. Sannheten tror jeg, er at vi alle sitter inne med en grunnleggende kunnskap, men vi må av til tørre og kunne si at vi ikke greier alt. Noen ganger må det være lov å si at vi er slitne og ikke takler alle ting. Jeg ser mange ganger selv at hvis jeg er ekstra sliten, så ser jeg ikke de samme tingene som Gubben gjør, andre dager kan det være omvendt. Poenget her er at vi er to som ser hverandre. Jeg måtte tørre og innrømme at nå var jeg sliten, og nå var ikke min evne til å se tilstrekkelig. Hvis man er bevisst på de tingene, tror jeg at man er i gang på en ny vei. Det kan jo også hende at årsaken til barnets eventuelle problemer skyldes ting som foreldrene kanskje ikke har kunnskaper om.

Forøvrig er programmet «Smådjevlene» et spennede program.



juni 24, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

utedo-den-23-juni-2006-lite.jpg 

Jeg tok dette bildet i dag. Hytten vi har, er bygd i 1964, og selv om den er fornyet med årene er det enkelte ting som aldri blir endret på.

Utedoet!

Det står der hele tiden. Det blir malt og holdt vedlike på utsiden,

men inni blir ingeting forandret.

Jeg har jo vært der mange ganger, selvfølgelig. Men jeg har liksom aldri lagt merke til at dette doet med gammelt treverk var så fint dekorert med et maleri, tenk et innrammet maleri og et hjerte på skrå under på et utedo. Tja..Jeg vet ikke helt. Maleriet i seg selv er vakkert synes jeg.

Men…

Jeg burde sove, å tenke litt på det. Klokken er 03.57.



Slektsforskning
juni 22, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

Så da var det tid for en oppdatering. Det er noen dager siden nå. Men dere skjønner det at jeg ble så himla opptatt med slektsforskning. For jeg oppdatet nemlig det at det fantes kirkebøker og folketellinger på nettet. Mandy ble hyra som "medstudent" fordi hun kunne jo jaggu alt om dette. Og jeg mener det! Alt!! I løpet av sekunder fikset hun opp den ene opplysningen etter den andre. Problemet var bare det at etter hvert så lærte jeg meg bruken av denne databasen, og jeg fant stadig nye mennesker jeg måtte vite mer om, så Mandy fikk mer eller mindre fulltidsjobb med alle disse menneskene jeg fant ut at jeg måtte vite noe om. . I sær ble jeg sittende med min oldemor sin mor. Hun ble enke tidlig, og min oldemor ble satt vekk. Vi fant henne som fosterbarn på en gård da vi lette i folketellingen for 1900, og senere viste vi jo at hun giftet seg med min oldefar. Men vi fant ikke hennes mor ,enken, noe plass. Gården som min oldemor var fosterbarn på, hadde et navn, og jeg fant ut at jeg skulle søke på den gården. Jeg ville så gjerne vite hvorfor min oldemor egentlig kom dit? Og hadde hun søsken? Jeg så på denne tellingen at det også var en fostersønn der, men jeg viste jo ikke med sikkerhet om det var hennes bror.
Da jeg søkte på nettet på denne gården, fant jeg et navn som stod oppført i forbindelse med denne gården. Etter nærmere søkning, viste det seg at denne mannen drev med slektsforskning, og han bodde i en by, ikke langt unna her. Jeg dristet meg til å ringe han. Kanskje kunne han vite mer enn jeg. Og det gjorde han.
Jeg traff på en hyggelig eldre mann som hadde et helt bibliotek av slektsbøker hjemme. Han bladde opp like fort som Mandy, og kunne fortelle at min oldemor hadde 6 søsken. Jeg fikk eksakt dato på når moren til min oldemor ble enke. Men han viste ikke noe mer om hvor hun ble av hen.
Etter at vi hadde lagt på ble jeg sittende å tenke på moren til min oldemor. Jeg søkte litt på nettet, men kunne ikke finne henne. Så til slutt sendte jeg en mail til denne mannen igjen. Og ikke lenge etterpå fikk jeg jammen svar.
Han kunne fortelle at moren til oldemor giftet seg med en svenske, og de bosatte seg i Harstad. Så da kan jo min oldemor ha mange halvsøsken. Er det rart man blir ivrig sier nå jeg.

Ellers driver jeg å surrer med vaktlisten min på jobb. Jeg planlegger en til opp til Amatrollet, men jeg vet ikke om jeg får fri. Det går så tregt med disse vaktlistene. Jeg hater å vente. Men uansett så skal jeg på en Festival der hun skal synge, og dessuten er snart billettene til påsken bestillt, slik at jeg kommer meg opp til Amatrollet sitt bo. Så det "årner" seg for snille barn. 🙂 Jaja.."M.E.G.G.L.E.D.E.S.E.G

Jeg har ellers ikke gjort så veldig mye fornuftig. Men til helgen blir det lavvotur, og det gleder jeg meg også til. O fryyd o gleede! Kanskje jeg kan springe fjell opp og fjell ned slik at en bikini eventuelt kan skrues på. Det er jo ei løsning har jeg funnet ut. Arrg. Temaet bikini er nemlig ikke så "o fryyd o gleede" for tiden akkurat. Uff.

I går hadde Emilgutt følgende fortelling da han kom hjem fra barnehagen:
I dag har æ å han B……… gjømt oss for musikken va så skummel. Vi måtte gjæm oss sånn at ikke han som va i musikken tok åss. Æ hadde en rakett som kom opp a sanda. Mamma, musikken va vældi skummel. Det va lava dær.
Mamma svarer: Jaaahhh-haaa



En liten bildeoppdatering
juni 19, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized


I dag kjørte vi en tur, og som alltid har jeg kameraet med meg. Vi kjørte på en plass som vi skal på lavvotur neste helg. Det er egentlig ganske øde, men midt i all "ødeheten" tok jeg bilde av denne båten som lå ute i en fortøing.

Og i "ødeheten" så jeg denne lille gården. Fjøsen var ikke velholdt, men det var tydelig at det bodde folk i huset. Det var veldig velholdt.

Jeg ve tikke hvorfor jeg tok dette bildet. Men det var fasinerende dette berget.

"et lite stykke Norge" dedikert til Børge. 🙂



En dorsk dag
juni 18, 2006, 21:19
Filed under: Uncategorized

En dorsk dag, men Amatrollet fikk meg i godt humør likevel. Jeg har hatt huset for meg selv i noen timer. Det var merkelig fordi det er så skjeldent, men det var også godt. Jeg ble sittende å glo på tv for en gang skyld. Ikke ofte jeg gjør det, men i dag ble slik. Jeg trykte i villa på fjernkontrollet, og havnet på en "reisekanal" Hun som i dag var guide, var en dame som i en alder av 8 år ble foreldreløs. Hun var fra Kabul, og da foreldrene døde, fikk hun komme til et vestlig land. Hun utdannet seg som jounalist. Og som journalist reiste hun nå tilbake til Kabul sammen med et team som skulle beskytte henne mens hun guidet og laget film. Det som var så spennende var at hun kom inn på innsiden av Kabul, der ingen andre før hadde vært, der ingen før hadde fått lov å komme. Jeg la merke til at noen mennene virkelig var sinte på henne fordi hun i det hele tatt viste seg utendørs, og enda værre var det at det at hun ikke dekket ansiktet sitt. En av mennene så rett i kameraet mens han messet om at Allah var god, og Muhammed var hans profet og denne kvinnen gjorde noe som ikke var lov. Han stusset på at hun virkelig turte. Hun svarte at det gjorde hun, hun var jo journalist. Det var et spennede program.

I skrivende stund venter jeg bare på at Gubben og Emilgutt skal komme hjem. Regner med at det blir fest for Emilgutt som sov i bilen da jeg ringte nettopp. Jaja. Det får nå være. Han skal fri i morgen i barnehagen.

Det har ikke skjedd så mye i dag egentlig. Noen ganger er det også godt å bare tømme hodet for tanker, begynne på ny frisk. Etter alt styret med eksamener og annet styr er det godt med ro. Kanskje finner jeg ro til å begynne med malingen igjen, og ikke minst skrivingen og sying på maskin.

Skriver senere.